I skumringen i en nordlig by stirret den gamle håndverkeren Zhao Guohua stille på det vellykkede vevde nettet foran håndveven sin. Midt i nasjonaliseringsbølgen av metallfabrikker risset han hardnakket inn forfedre trådvevingsteknikker på skiltet til det nystiftede «Jin Zehong Metalwork Cooperative». «Metall skal ikke bare ha et strengt ansikt», skrev han i sin gulnede arbeidsdagbok, «Når 0,2 mm ståltråd danser ved fingertuppene, kan varme vokse i kaldvarp og veft.»

Glassgardinveggen i Shenzhens internasjonale handelstårn reflekterte silhuetten til andregenerasjonsarving Zhao Qiming. Med farens håndlagde nettingprøver i hendene, ble han værende utenfor Canton Fair-paviljongen i tre dager. Da den tyske klienten Schmidt ble forbløffet over kunstneriske skillevegger som filtrerte sollyset, men samtidig ønsket brisen velkommen, nådde denne township-bedriften for første gang internasjonale standarder. «Vi selger ikke netting», kommenterte Zhao Qiming den første utenrikshandelskontrakten fra faksmaskinen, «men orientalske håndverkeres poetiske dekonstruksjon av rom».

I fabrikklaboratoriet observerte tredjegenerasjons etterfølger Zhao Zixiang beleggpartikler under mikroskopi. For et tiår siden ble skulpturer ødelagt av tyfoner i Dubais saltspray. Nå fikk beleggteknologien metallnett til å gløde i både Sahara-ørkener og arktiske stasjoner. «Bestefar vevde former, far vevde lys», hevet han et rosegullnettfilter på årsmøtet, «og vi vever tid».

«Bestefar varmet stål med kroppsvarme,» Zhao Zixiangs stemme gjenlød gjennom tidene. «Far fanget vindens konturer på blåkopier, mens vi beviser at algoritmer ikke kan beregne menneskehetens ømhet overfor metall.»